Halvveis uten å overbevise

29. desember

19 kamper er spilt og status halvveis er 20 poeng etter 11 uavgjorte, 3 seire og 5 tapte kamper. I tillegg er vi ute av ligacupen etter tap mot Stoke hjemme.

Ser man bak poeng og resultater og sammenlikner med forrige sesong så er 8 tapte kamper da gjort om til uavgjorte. I en kamp er det blitt seier i år mens vi i den motsatte tapte mot Crystal Palace og i kun to av 19 kamper er resultatene blitt dårligere denne sesongen enn forrige. Det er Southamptonkampen hvor uavgjort forrige gang ble til tap denne og endelig fikk City gleden av å slå oss i Sunderland etter 4 sesonger på rad å ha tapt 1-0.
Pluss elleve poeng – fire poeng = 7 poeng bedre enn forrige sesong så langt.

Titter vi litt på de 5 tapte kampene så heter dommeren i to av de Andre Marriner og han hadde i begge kampene avgjørende innvirkning på utviklingen av begge.
Mot Southampton felte Frazer Forster Fletcher da han var aleine gjennom og skulle hatt rødt kort mens vi skulle hatt straffe. Stillingen var 0-2 på det tidspunktet og alt gikk til helvete etter dommerens manglende inngripen. Samme dommer hjemme mot Hull hadde iallfall to glimrende muligheter til å dømme straffe til oss på stillingen 1-1, men unnlot det galant og viste en særdeles merkelig tolkning av regelverket når utespillere er borti ballen med handen søkende ballen både i straffefeltet og utenfor.
Til å grine av…..

Citys seier mot våre var ikke bare fortjent, det var angrepsspill av en sjelden sort som fortjente å vinne alle kamper med samme oppfinnsomhet, kvalitet og presisjon.
De to siste kampene tapt var borte mot QPR som har en god hjemmestatistikk og som noe ufortjent stakk av med alle poengene. Uavgjort ville nok vært et riktigere resultat selv om vi var det beste laget. Det er imidlertid vanskelig å vinne kamper når en ikke scorer mål.
Arsenal hjemme ble også tapt og så kan vi spørre oss om vi hadde tapt den kampen om den hadde vært avviklet litt større avstand i tid til Southamptonkampen.
Det var to grove personlige feil som avgjorde og ga bortelaget to mål mens vi var vaksinert mot å score. Jeg hadde samme ekle følelsen av å ha blitt snytt som jeg hadde det etter Hullkampen.

Resultatmessig har det altså vært en bedring i forhold til forrige sesong og ikke minst forsvarsspillet er blitt bedre. Vi greier imidlertid altfor sjeldent å score mål noe kampen mot Villa viste. Selv 40 minutter med en mer på banen ga ikke uttelling i målprotokollen. Det var noe krampaktig over spillet selv om viljen var der.

Vi er på rett vei, men trenger både forsterkninger i forsvar og angrep. At vi ble utspilt på midtbanen av Hulls enkle spill var i den kampen en bekymring, men stort sett har våre midtbanespillere greidd seg vel så bra som våre motstandere.
Vi linkes stadig til nye spillere og noe kommer nok til å skje i det nye overgangsvinduet. Mest gledelig er det imidlertid at Giaccherini er tilbake og tilfører laget mye mer bevegelse framover på banen; at Billy Jones er tilbake etter like langt skadeavbrekk og at det kun er kort tid før Patrick van Aanholt igjen kan spille etter skaden som har holdt ham ute av spill i snart 2 måneder.
I disse tre spillerne vil vi ha mye mer offensiv kraft og hurtighet enn det en småluntende Gomez tilfører enn si Verginis raids framover hvor også han er totalt uten fart.
Jeg velger å tro at disse tre vil kunne være med og gjøre siste halvdel av sesongen til en positiv opplevelse for oss som har valgt å heie på Sunderland. Så får vi håpe på et spillerkjøp eller to med Borini og Virgil van Dijk øverst på ønskelisten. Begge ville tilført mer fart både i angrep og forsvar.

Godt nytt år !