Derfor elsker jeg Sunderland
av John Kåre Hoversholm
Da jeg begynte å skrive på denne boken fikk jeg tilsendt en liten oversikt over den skulle inneholde. Der stod det blant mye annet at vi skulle skrive en liten kjærlighetserklæring til klubben under overskriften “Derfor elsker vi….”. Med en gang slo dette meg som en ganske enkel sak, men det har vist seg mye vanskeligere enn først antatt.
Når du har et forsåvidt obskurt lag som Sunderland som ditt favorittlag må du ganske ofte forklare hvorfor du holder med akkurat dette laget. De som ikke holder med et av de store, Arsenal, Man U., Liverpool etc, vet hva jeg snakker om. Vi har alle fått spørsmålet: “Men hvorfor akkurat Sunderland?” Så lirer du av deg en eller annen lekse som du kan utenatt, og han som spurte er fornøyd, mest fordi du ikke holder med et av hans favorittlags største rivaler. Det er faktisk en av de største fordelene med å ha et “annerledes” lag som sitt favorittlag; alle andre supportere synes det er greit, om enn noe spesielt, fordi du ikke holder med et lag de ikke fordrar (som oftest Man. U.).
Men tilbake til denne lille preken som vi alle må lire av oss. Hvis du virkelig skal forklare hvorfor du elsker fotball, og da spesielt en klubb på andre siden av Nordsjøen, til f.eks. en som ikke liker sporten selv og ikke forstår hva gleden med engelsk fotball kommer av, da er du nødt til å ha tenkt over det litt på forhånd. Eller du kan ta en snarvei og si til vedkommende at denne må lese Nick Hornbys bok Tribunefeber og la det være med det. Denne boken er en av mine favorittbøker, men den forklarer ikke hvorfor jeg liker Sunderland. Den er OK til å forklare en generell lidenskap, men selv om jeg kjenner meg igjen i en del av situasjonene, og forstår hans reaksjoner til det som skjer rundt spillet, så sånt sett er boken glimrende, også for de som ikke liker fotball, men som en personlig forklaring på min lidenskap er den ikke representativ. Allerede her ligger ett av svarene til folks lidenskapelige forhold til engelsk fotball tror jeg. Alle har en egen historie eller forklaring på hvorfor de liker akkurat den klubben. Slik blir du litt unik med din egen lidenskap, og vi liker å ha en lidenskap som vi startet, som er særegen vår. Selv om du er en del av en supportergjeng har du i alle fall en ting som er din egen; årsaken til at du begynte å følge akkurat denne klubben.
For min egen del fikk jeg min interesse fra min far. Han er født i England og vokste opp i Sunderland. For andre fotballsupportere er det som oftest nok å si dette så forstår de hvorfor jeg liker Sunderland. De trenger ingen forklaring på min lidenskap utover det å vite hvorfor dette laget. De har den samme lidenskapen for sitt eget lag selv så de forstår reaksjoner og følelser jeg har ovenfor min klubb, og vice versa. Andre derimot vil gjerne ha en mer detaljert forklaring på hva det er som driver oss når vil liker engelsk fotball. Disse personene er gjerne de som ikke liker fotball og forstår rett og slett ikke hva det er med dette spillet som gjør at vi andre blir så lidenskapelig opptatt av det. Det er disse personene som er vanskelige å overbevise. For meg virker det som de allerede før de begynner å diskutere, har bestemt seg for ikke å like fotball, og å forandre mening er uaktuelt. At jeg fortsatt er fotballfan etter at jeg har hørt de “overbevisene” argumentene deres, synes de er enda rarere. Så vi blir stående i hver vår “skyttergrav” og fyre løs på hverandre med argumenter som den andre ikke forstår. Men av en eller annen grunn elsker de å diskutere dette. Dermed blir, i hvert fall jeg, nødt til å ta standpunkt til hvorfor jeg elsker Sunderland. Det er dette standpunktet jeg vil forsøke å formidle her.
Jeg har egentlig ikke noe tidspunkt som jeg kan si at der ble jeg Sunderlandsupporter. Jeg har liksom alltid vært det, og det har aldri vært aktuelt å bytte lag, noe som jeg forøvrig synes er foraktelig. Men jeg husker en spesiell episode fra min barndom som gjorde et sterkt inntrykk. I 1985 kom Sunderland til Ligacupfinalen, den var dengang kalt “the Milk Cup”, og min far fikk tak i billetter til oss to. Jeg var 12 år, og dette var første gang at det bare var oss som skulle på reise, uten at mor eller noen av lillesøstrene mine skulle være med. Jeg fikk fri fra skolen, mest på grunn av læreren min som var like stor fotballfan som faren min og meg, og syntes det var stort at vi skulle til Wembley. Den eldste av søstrene mine var veldig skuffet over at hun ikke fikk være med, for hun var (og er fortsatt) en mye bedre fotballspiller enn meg, og minst like interessert i fotball som det vi var, men det var liksom aldri aktuelt. Det er rart, men noen ting er på en måte reservert som en slags far-sønn greie, og det med fotball ble, i alle fall da, sett på som akkurat det.
I England bodde vi hos farmoren min like utenfor London. På finaledagen tok vi tog inn til byen og videre ut mot Wembley. På togene traff vi mange supportere fra både Sunderland og Norwich som var Sunderlands motstander i finalen. Det er to ting som står ut fra turen til Wembley. Den ene er en Norwichfan som prøver å prakke på meg en Norwichcaps. Jeg tror far min var litt nervøs for hooligans for han dro meg bare vekk og kikket etter Sunderlandsupportere som vi kunne slå oss sammen med. Den andre tingen var at jeg for første gang i mitt liv traff Sunderlandsupportere som ikke var i slekt med meg. Personer som har Sunderland som sitt favorittlag var ikke akkurat i flertall hjemme, så det var på en måte betryggende å finne ut at det er andre der ute som likte det samme laget som jeg likte.
Vel fremme ved siste togstasjon gikk vi videre til Wembley stadion, opp langs den berømte “Wembley way”. Det var et ørende liv. Overalt var det supportere i rødt og hvitt eller grønt og gult i noe så sjeldent som, i alle fall i de dager, skjønn harmoni. Senere har jeg fått vite at det var en av de fredeligste finaledagene i Wembleys historie, og at Norwichfans og Sunderlandfans har hatt et spesielt godt forhold etter finalen, så frykt for noen form for hooliganisme var heldigvis ubegrunnet. Rundt stadionet var det et liv jeg aldri har opplevd maken til. I ettertid tror jeg kanskje at en av grunnene til at begge supportregruppene var så, i mangel på et bedre ord, harmoniske, er at klubbene de holdt hadde vært så pass usuksessfulle. Dermed var de egentlig bare ute etter å nyte opplevelsen av å være på Wembley. I alle fall var det ingen antydninger til problemer, faktisk så hadde en eller annen luring tatt med seg en fotball og parkeringsplassen utenfor “the Twin Towers” ble brukt til fotballbane. Det var Sunderlandsupporterne mot Norwichsupporterne, og så vidt jeg husker hadde Norwich en kar i gorilladrakt i mål! Uten at det hjalp. Sunderlandsupporterne vant stort og jeg husker at jeg håpet at det var et godt omen.
Faren min og jeg gikk rundt selve Wembley flere ganger og bare absorberte opp stemningen. På en av rundene traff vi Knut Th. Gledisch og slo av en prat med han. Han lovet å nevne oss på TV, og det var stort det jeg kom hjem og traff kompisene mine og de fortalte at han hadde faktisk nevnt at han hadde truffet en far og sønn fra Karmøy utenfor stadionet. Knut Th. Gledisch har alltid vært en av mine favoritter etter det.
Selve kampen var veldig kjedelig. Sunderland tapte 1-0 på et selvmål av Gordon Chisholm, og superspissen Clive Walker bommet til og med på straffe. Kampen var egentlig et bilde på det å være Sunderlandsupporter. En kamp som lover mye, men som, når alt kommer til alt, skuffer stort. Det har nesten blitt en vane for oss Sunderlandfans å få store forhåpninger, for så å se at de blir knust ved det siste hinderet. Da dommeren blåste av kampen tok far min tak i meg og ville gå med en gang. Jeg hadde aldri sett han så skuffet og lei seg som da. Han bare snudde seg mot meg og sa: “Vi fikk iallfall oppleve stemningen på en cupfinale”. Resten av turen var han taus. På veien ut av Wembley gikk vi forbi en Sunderlandsupporter som gråt åpenlyst. Han hulket skikkelig. Jeg syntes dette var veldig rart, men da jeg så opp på far min for å se hva han mente, så jeg at bare medlidenhet i øynene hans. Hadde ikke jeg vært der tror jeg at han hadde grått en skvett han også.
Det var en merkelig tur hjem. Vi sa nesten ingenting, noe som i seg selv var uvanlig. Vi burde jo diskutert det vi hadde opplevd, snakket om de menneskene vi hadde sett og snakket med. I stedet var vi helt rolige, som om ingenting hadde skjedd. Jeg har egentlig ingen god forklaring på hvorfor, men jeg forstår godt far min sin reaksjon. Nå vel og merke. Dengang syntes jeg det var helt feil, men ble liksom dratt med av humøret til far min. Jeg var egentlig i godt humør. Jeg hadde hatt en fantastisk opplevelse som jeg kunne skryte av til kameratene min i lang tid fremover. Faktisk skryter jeg av det ennå. Men det tok lang tid før jeg forstod far min sin reaksjon. Uten at jeg helt sikkert vet hvordan han hadde det, tror jeg at jeg vet hvordan det var. Det er liksom noe identifiserbart med et slikt tap. Du får en følelse av at noen du er glad i har forrådt deg, at du ikke fikk den gaven du ble lovet, at du strøk på den eksamen du trodde du hadde fått en sekser på. Kjært barn har mange navn sies det, men et forbannet barn har en god del det også!
Jeg var altså for ung til å ha en slik fotballidenskap da, men jeg har det nå. Nå vet jeg akkurat hvordan far min følte da Sunderland tapte, og på sett og vis fikk jeg evnen til å føle meg slik av far min da jeg forstod følelsene hans den finaledagen. Da kunne jeg se tilbake og identifisere hans reaksjon i måten jeg reagerte på et liknende tap (ingen premier for å gjette hvilket!). En skulle kanskje tro at det var noe negativt, for det er lettest å identifisere det med sorg, og på sett og vis er det jo det. Men det er også noe annet, noe mer enn bare en sorg som du føler f.eks. når noen dør. Hvis laget ditt taper, men har gitt alt, blir du stolt og kan si at, ja, ja, de gav alt. Hvis de tapte og spilte elendig kan du blir rasende og klage så mye du vil, og faktisk føle at du faktisk har rett til det nå som laget ditt var så dårlig. Med andre ord du får anledningen til å klage på noen du er skikkelig glad i, og denne gir deg lov til det når han ikke holder det han lover, eller var det hun? Nå er det ikke denne anledningen til å klage som er grunnen til at jeg ble fotballsupporter, faktisk synes jeg at vi klager altfor mye, men jeg liker å ha vissheten på at jeg har lov til å klage hvis jeg vil, liggende i bakgrunnen. Det betyr at følelsene mine til kubben jeg elsker alltid ligger utenpå meg. Jeg gjemmer aldri mine følelser ovenfor Sunderland afc. Hvis jeg er sint brøler jeg det ut, hvis jeg er glad skryter jeg, hvis jeg er lei meg søker jeg trøst. En eller annen psykolog har sagt at det er smart i forhold å ikke gjemme på følelsene, men å få det ut med en eneste gang. Jeg tror en av grunnen til at menn skiller seg fra kvinner, men aldri fra klubben de holder med er nettopp dette. Klubben de elsker lar dem skrike så mye de vil til dem uten at den klager for det, faktisk forventer de at de gjør det. Kvinner gjør, naturlig nok, ikke det, og la det være sagt, jeg hverken forventer eller vil at kvinner skal være som en fotballklubb, selv om tanken jo er interessant. Den eneste likheten det er mellom menns forhold til kvinner og fotball er at det er følelser som styrer, aldri fornuft. Jeg tror at en av grunnene til at menn blir så forbauset over at kvinner ikke liker at de er opptatt av fotball ligger i nettopp dette. At kvinnene ikke ser at det er en lidenskap styrt av følelser, ikke fornuft, og kvinner som jo som oftest er følelsesmennesker burde jo forstå dette. Men flesteparten gjør altså ikke det (i alle fall de jeg treffer).
Sånn, da tror jeg at jeg har forklart hvorfor jeg har denne lidenskapen så godt jeg kan. Det er helt sikkert noen som ikke er enig, eller synes noe er uklart, men alle dere har anledning til å diskutere det med meg hvis dere treffer meg. Jeg studerer i Bergen og er å treffe på fotballpuben når Sunderland spiller kamp. Dere betaler ølen.