Dette er Sunderland SAFC historie
Sunderlands fotballhistorie begynner på skolen. James Allan var lærer på Hendon Board School, da han i oktober 1879 stiftet Sunderland and District Teachers’ Association Football Club. Det tok et år før andre enn lærere fikk være med, og de første årene ble stort sett brukt til å trene, spille vennskapskamper og en og annen turnering. Klubben kortet ned på navnet og ble hetende Sunderland Association Football Club.
. I 1885 ble det lov i England å lønne spillerne, dermed kom mange spillere fra Skottland sørover for å tjene på fotballen. James Allan var tilhenger av amatørfotball, så i 1887 brøt han med klubben og startet en ny klubb, Sunderland Albion. Men det skulle vise seg at det ikke var plass til to lag i byen. I 1888 hadde tolv klubber formet The Football League, og da Sunderland afc ble tatt opp som medlem i 1890 var det slutten for Sunderland Albion som ble lagt ned et par år senere.
Sunderland afc ble valgt i ligaen på bakgrunn av gode resultater i vennskapskamper mot lagene som allerede var med. Etter en 7-2 seier mot Aston Villa kommenterte William McGregor, Villas direktør, at “Sunderland has a talentet player in every position”. Fra nå av ble laget bare kalt “Team of all Talents”, og året etter var Sunderland med i ligasystemet på en betingelse, de måtte betale alle bortelagenes reise til Sunderland!
John Edward “Teddy” Doig
Selv med kallenavnet “Team of all Talents” fikk Sunderland en tøff start. I første kampen ble det 3-2 tap hjemme mot Burnley, og i neste kamp, også den hjemme, sløste de vekk en 3-0 ledelse mot Wolves og tapte 4-3. Det var klart at laget manglet et talent på en viktig plass, i mål. For å bøte på dette ble “Teddy” Doig kjøpt fra skotske Arbroath. Et meget vellykket kjøp skulle det vise seg, for de neste seks årene tapte Sunderland bare én hjemmekamp.
Doig ble en populær spiller, om enn noe eksentrisk. Han spilte alltid med caps. Dette var i og for seg vanlig på den tiden, men hvis “Teddy” mistet capsen i kampens hete viste det ofte seg at det var viktigere å få tak i capsen enn ballen. “Teddy” var en forfengelig herre må vite, og det var viktigere å skjule “Per Ståle Lønning-sveisen” enn å redde ballen. Men han var fast Sunderlandkeeper helt frem til 1904 da han ble solgt til Liverpool 37 år gammel. I denne perioden vant klubben 4 ligamesterskap, 1892, -93, -95, 1902, og var et av de dominerende lagene på fotballøya. Med sine 4 ligamesterskap er han sammen med spissen Jonny Millar den mestvinnende spilleren i Sunderlands historie.
I 1898 flyttet klubben til Roker Park og fikk da hjemmebanen som de skulle ha de neste 99 årene. Stadionet rommet 30,000 tilskuere og ble de første årene leiet før det i 1905 ble kjøpt for £10. Den første kampen på Roker var mot Liverpool 10. September 1898 og Sunderland vant 1-0.
Charlie Buchan
Årene mellom ligamesterskapene i 1902 og 1913 var begivenhetsløse, med noen få unntak. Alf Common ble i februar 1905 solgt til Middlesbrough for £1,000 som var den første fire sifferet overgangen i England, og den 5. desember 1908 ble erkefienden Newcastle slått med 9-1 på St. James’ Park. Dette er den største ligaseieren til Sunderland noensinne, og det er ekstra deilig at det var mot nettopp Newcastle. Da får det så være at Newcastle vant ligaen samme sesong.
I mars 1911 ble Charles Murray Buchan kjøpt fra Leyton for £1,200. Charlie hadde en eventyrlig karriere i Sunderland. Han scoret 209 ligamål, 15 F. A. Cupmål og spilte 380 ligakamper. Han var toppscorer i klubben 8 ganger og 1 gang toppscorer i hele ligaen (1922/23). Han fikk også den beste starten på sin Sunderland karriere noen kan tenke seg. 1912/13 var den beste sesongen Sunderland noen gang har hatt, selv om det begynte trott. Etter de første syv kampene hadde de bare 2 poeng, men av de neste 31 kampene ble 25 vunnet, 2 uavgjort og bare 4 tap, og det var nok til å vinne ligaen med en til da rekordstor poengsum, 54. Buchan ble lagets toppscorer med 27 mål. I tillegg kom laget til F.A. Cupfinalen, der de møtte Aston Villa. Villa hadde allerede vunnet 6 ligamesterskap, 5 cupmesterskap og var de siste som hadde vunnet “the Double”. Det var første gang lagene som hadde havnet på 1. og 2. plass i ligaen kom til F.A. cupfinalen (dette skjedde ikke igjen før 1986), og over 120,000 mennesker kom til finalen som ble spilt på Crystal Palace. Villa vant 1-0 og som om ikke tapet var nok ble målet scoret av Tommy Barber som var født i Newcastle.
Jimmy Thorpe
Etter første verdenskrig knivet Sunderland lenge i toppen av ligaen uten å bli bedre enn nummer 2 (1922/23). I 1925 ble Charlie Buchan solgt til Arsenal for £2,000. Sunderland ville egentlig ha mer, men Arsenal mente han var for gammel. Det ble derfor avtalt at Arsenal i tillegg skulle betale £100 for hvert mål Charlie scoret. Det ble 21 mål for Arsenal og 2,100 ekstra pund til Sunderland. Som erstatning for Buchan ble David Halliday kjøpt fra Dundee og Bobby Gurney kom fra Silksworth; begge skulle komme til prege rekordbøkene til Sunderland.
På slutten av 20-tallet hadde Sunderland en liten nedtur, og i 1928 overtok Johnny Cochrane, en hissig liten skotte, managerstolen fra Bob Kyle som hadde vært manager siden 1905. Han begynte å bygge opp et nytt storlag som skulle ta et depresjonsrammet England med storm. Cochranes filosofi var enkel: “Hvis motstanderen scorer tre mål må vi score fire!”. Dette ble det underholdene fotball av!
David Halliday forlot klubben i 1929 etter å ha satt flere rekorder, bl.a. 43 mål i en sesong og 100 mål på 101 kamper! Erstatteren het Paddy Gallacher som sammen med Bobby Gurney og en unggutt med navn Horatio “Raich” Carter utgjorde en fryktet angrepstrio på trettitallet. De ble belønnet med et ligamesterskap i 1936 og F. A. Cupmesterskap i 1937.
Men en av spillerne Cochrane bygde laget sitt rundt led en tragisk skjebne. Jimmy Thorpe var fast keeper fra han var bare 19 år gammel. Han var en stor og sterk kar som aldri gav etter i de tøffe takene som ofte oppstod i målgården. Men det viste seg at Jimmy var diabetiker, og i mesterskapssesongen 1935/36 gikk han dramatisk ned i vekt, i tillegg til at helsen skrantet. Men ingen skulle få ta fra ham keeperplassen, og da Chelsea kom til Roker den 1. Februar 1936 var det udiskutabelt hvem som skulle stå i mål. Jimmy spilte sin 52 kamp på rad i en spennende, men tøff kamp. Under et Chelsea angrep oppstod det et realt basketak innenfor femmeteren der Jimmy får tak i ballen, men blir liggende nede med ballen under seg. Det høres utrolig ut, men selv om han har ballen under kontroll får han tre spark i siden og et i hodet uten at dommeren reagerer. Det var forsåvidt ikke uvanlig at keeperne fikk tøff behandling i de dager, men i dette tilfelle skulle resultatet bli tragisk. Jimmy fortsatte ut kampen som endte 3-3, men ble innlagt på sykehus senere på dagen, og døde tre dager etter p.g.a. skadene han fikk. FA hadde en høring en måned etter, men ingen ble dømt, selv om dommeren, mr RS Warr fra Bolton, fikk mye kritikk i avisene på Wearside. Etter denne sesongen forandret FA reglene og det ble fra nå av forbudt å sparke etter ballen når keeperen har den under kontroll.
Jimmy Thorpe ble bare 22 år gammel. Han hadde spilt nok kamper til å få vinnermedalje og den ble gitt til enken og sønnen hans ved sesongslutt. En sesong som skulle og burde vært husket som en av Sunderlands fineste har i ettertid alltid hatt en trist bismak, noe som også er urettferdig ovenfor Jimmy Thorpe. Han hadde fortjent å bli husket for det han var, en meget god keeper.
Charlie Hurley
I de første sesongene etter andre verdenskrig strømmet folk til fotballbanene. I 1949/50 hadde Sunderland for første gang over 1 million tilskuere innefor portene i løpet av sesongen, og hele seks kamper hadde flere enn 60,000 tilskuere. Sunderland ble nummer 3 den sesongen, bare ett poeng etter Portsmouth og Wolves. Det var i denne perioden Sunderland ble kalt “the Bank of England Club” p.g.a. en rekke dyre spillerkjøp, bl.a. den populære Len Shackleton som kom fra Newcastle for £20.050 i februar 1948, noe som var rekord på de britiske øyer da.
Men de dyre innkjøpene gav ikke den avkasting som klubben hadde ønsket. Ingen trofeer ble vunnet, og i 1958 var det stopp. Sunderland hadde skrantet de siste tre sesongene og det var klart at de dyre spillerne begynte å trekke på årene. Så i 1958, etter 68 sesonger på rad i 1. divisjon (noe som bare Arsenal har klart å overgå), bar det ned i 2. Divisjon. Laget hadde slitt hele sesongen, men en sterk avslutning gav håp om fortsatt 1. Divisjonsspill. Men Leicester vant sin siste kamp, dermed ble Sunderland seier over Portsmouth ubetydelig. Leicesters manager var David Halliday, Sunderlands gamle storscorer. Som så ofte før er det av sine egne man skal ha det.
Alan Brown het mannen som skulle bygge opp Sunderland igjen. Sentralt i forsvaret stod en irsk unggutt som het Charlie Hurley. Han debuterte i den katastrofale 1957/58 sesongen i et 0-7 tap for Blackpool, men det viste snart seg at Sunderland her hadde en virkelig klassespiller. I tillegg ble Charlie uhyre populær blant supporterne. Faktisk så populær at han i 1979, under 100 års jubileet til klubben, ble kåret til den beste spilleren Sunderland noen gang har hatt.
Charlie var en typisk spillende forsvarer. I stedet for å sparke vekk ballen, driblet han gjerne av en eller to motspillere før han sendte avgårde en presis pasning. I tillegg var han den fødte leder på banen. Det tok ikke lang tid før Charlie var kaptein for laget, og det var han helt til han forlot klubben i 1969. Disse egenskapene gjorde Charlie umåtelig populær blant fansen. I dag bærer treningsfasilitetene i Sunderland navnet “Charlie Hurley Center”, en passende hedring av mannen Sunderlandsupportere bare kaller “the King”.
Men en trenger mer enn en klassespiller for å vinne noe i England. Det viste seg at Alan Brown hadde en tøff oppgave med å bringe Sunderland tilbake til toppen. Han bygde opp laget rundt unge spillere som Jim Montgomery, Len Ashurst og allerede nevnte Charlie Hurley, I tillegg ble klassespillere som George Herd og Brian Clough kjøpt. Brian Clough, bedre kjent som Nottingham Forests gamle manager, skulle få noen begivenhetsrike måneder på Roker Park. Han ble kjøpt sommeren 1961 og da julen 1962 kom hadde han scoret 53 mål på 58 kamper! Med da endte en eventyrlig karriere i en kollisjon med keeperen til Bury, laget Sunderland spilte mot 2. juledag. Brian fikk en alvorlig kneskade og kom aldri skikkelig tilbake, og sluttet for å konsentrere seg om manageryrket.
Laget klarte å rykke opp i 1964, og klamret seg til en plass i første divisjon helt til 1970 da det brutalt var slutt og laget måtte ned i andre divisjon igjen.
Jim Montgomery
Alle lag har sine store helter som fotballentusiaster nikker anerkjennende til når de hører navnet. Store lag som Liverpool, Manchester United og Arsenal har flere, mens de mindre suksessfulle har i det minste en som alle vet hvem er. Hos Sunderland er dette Jim Montgomery. Keeperen som nesten alene stoppet “mighty Leeds” i F.A. cupfinalen i 1973, og ble en av de aller største fotballheltene på Wearside noensinne.
Jim begynte sin karriere hos Burnley, men var bare fjerdekeeper der og flyttet høsten 1960 til Sunderland. Det skulle ikke gå lang tid før Jimmy var fast på førstelaget. Den fjerde oktober 1961, fem dager før sin 18-års dag, debuterte han i en 5-2 seier over Walsall, der Brian Clough forøvrig scoret 3 mål. Han var fast på laget gjennom nesten hele sekstitallet, med et par unntak da han var skadet.
Da Sunderland kom til F.A. cupfinalen i 1973 var Jimmy godt etablert som både keeper på et internasjonalt nivå, som publikumsfavoritt, og var på god vei til legendestatus. Han hadde spilt en rekke kamper der hans redninger var de store samtaleemnene etterpå. Spesielt reaksjonsredningene var det klasse over.
Sunderland hadde spilt meget godt i kampene før finalen, og den nye manageren Bob Stokoe (han ble ansatt i november 1972) hadde fått opp både entusiasmen og selvtilliten til spillerene, og laget lå trygt på øvre halvdel av tabellen. Alt var lagt til rette for den store finaledagen 5. mai. Selv om Leeds var STORE favoritter, kanskje de største favoritter noensinne i en F.A. cupfinale, var optimismen stor, både blant Sunderlands spillere og supportere.
Sunderland begynner kampen meget bra. De går respektløst til verks, er solide i forsvar og aggressive i angrep. Etter en halv time må Leedskeeper Harvey slå en Bobby Kerr- (Sunderlands kaptein) lobb til corner. Billy Huges tar corneren fra venstre. Ballen seiler bakover mot hjørnet av femmeteren på motsatt side der Vic Halom står. Han prøver å få kontroll på ballen, men den spretter tilbake mot straffemerket. Der står Ian Porterfield som demper ballen med venstre lår og knaller til med høyra. Et millisekund senere ligger den i nota. Sunderland leder 1-0. “The Roker Roar” runger over Wembley. Hele Wearside er i ekstase. Nå gjelder det å holde nullen. I resten av første omgang bølger spillet frem og tilbake, og det er fortjent når Sunderland går til pause med 1-0.
Andre omgang begynner med et stormløp mot Sunderlandmålet, et stormløp som kommer til å vare ut omgangen. Et stykke ut i omgangen får Leeds Reaney ballen på venstre side midt på Sunderlands banehalvdel. Han slår en lang ball inn i Sunderlands sekstenmeter mot bakerste stolpe der Cherry stuper frem og treffer klokkerent med hodet. Jimmy kaster seg lynraskt mot venstre og får en hand på ballen. Ballen spretter ut mot femmeteren der mannen med kanskje det hardeste skuddet i engelsk fotballhistorien står, Peter Lorimer. Han skyter på direkten mot det åpne målet. Jimmy, som ligger nede, kaster seg instinktivt inn mot midten av målet og klarer på mirakuløst vis å få høyre arm på ballen som spretter opp i undersiden av tverliggeren, og så ut til Sunderlands Dick Malone, som beiner den ut mot midtbanen. Den beste redningen i en F.A. cupfinale noensinne er et faktum, og med den stiger Sunderlandspillernes tro på at dette kan gå bra, mens Leedsspillerne fortviler. De begynner å innse at dette ikke er deres dag.
Mot slutten av kampen får Sunderland et par gode sjanser på kontringer, men klarer ikke å score, uten at det har noe å si når dommer en blåser av. For da er en av de største cupbombene noensinne en realitet. Sunderland har vunnet 1-0. Det er tid for feiring i på Wearside.
Michael Gray
Etter cuptriumfen trodde mange at en ny gylden æra var på vei til Wearside. Så skulle ikke skje. Klubben rykket opp i 1976, men i 1977 var de på plass i 2. divisjon igjen. Så ble det et nytt opprykk i 1980. De holdt nå ut som 1. divisjonsklubb helt til 1985, før et nytt nedrykk var et faktum. I denne sesongen klarte de riktignok å komme til Ligacupfinalen for første gang, men der ble tap 1-0 for Norwich. Daværende manager Len Ashurst, en stor spillerfavoritt fra sekstitallet, fikk sparken og Lawrie McMenemy ble ansatt som ny manager. Det ble knyttet store forventninger til Lawrie. Han hadde hatt stor suksess med Southampton, men det skulle vise seg at han var katastrofalt dårlig for Sunderland. I 1987 fikk han sparken, med Sunderland på en av de siste plassene i 2. divisjon. Bob Stokoe ble hentet inn for å prøve å redde den synkende skuta, men det var for sent. Sunderland tapte mot Gillingham i en kvalifisering der det ble spilt borte og hjemmekamper. Og det med minst mulig margin. De tapte 3-2 i borte kampen, og vant 4-3 hjemme, men bortemålsregelen gjorde at Gillinham vant, og dermed bar det ned i 3. divisjon for første gang for den tradisjonsrike klubben.
Ny manager for den første sesongen i 3. divisjon ble Denis Smith som førte Sunderland opp med stil. De vant divisjonen, og scoret flere mål og tok mer poeng enn noe annet lag uansett divisjon. I 1990 ble det et nytt og noe overraskende opprykk. Sunderland kom på 6. plass i ligaen og var dermed klar for “the play off”. I semifinalen ventet erkefienden Newcastle. Sunderland vant både hjemme og borte og dermed hadde de sikret seg en av de søteste seirene i klubbens historie. I finalen ble det tap 1-0 for Swindon, men de ble nektet opprykk p.g.a. økonomisk rot, og den ledige plassen gikk til Sunderland. Newcastle, som hadde havnet på tredje plass i ligaen, protesterte heftig, men til ingen nytte. Sunderland beholdt plassen og supporterne frydet seg litt ekstra, siden Newcastle dummet seg slik ut. Men oppholdet i den øverste divisjonen ble kort. Allerede i neste sesong bar det rett ned igjen, noe som utvilsom førte til glede blant “the Toon Army”. Denis Smith beholdt jobben, men i romjulen 1991 var det slutt og assistenten Malcom Crosby tok over. En noe heldig F.A. cupfinaleplass i 1992 (tap 2-0 for Liverpool) var et av få lyspunkt. Men i ligaen var det triste greier. 5. februar 1993 ble Malcom Crosby ble erstatter av den gamle landslagsstopperen Terry Butcher, uten at det hjalp stort. Faktisk viste det seg da Terry fikk sparken 26. november samme år, at han var den statistisk dårligste manageren Sunderland noen gang har hatt. Han ble etterfølgt av Mick Buxon som hadde vært Terrys assistent. Det gikk som det måtte gå, og da Peter Reid overtok i mars 1995 var klubben faretruende nær et nytt nedrykk til den gamle 3. divisjon. Men den godeste Reid var rett mann til rett tid og 1. divisjons (gamle 2. divisjon) kontrakten ble reddet.
Perioden 1991-1995 virket som en endeløs vandring i ørkenen for Sunderlandsupportere. De eneste lyspunktene var en gjeng med nye, spennende og, ikke minst, lokale spillere som vokste frem. Blant annet Martin Smith, Craig Russel og Michael Gray. Alle tre spilte viktige roller i 1995-96 sesongen som resulterte i et meget overraskende opprykk til Premier League. Sunderland vant divisjonen med klar margin til Derby, og Leicester følgte med som vinnere av “the Play Off”. Reid hadde en utrolig positiv innvirkning på både spillere og stemningen i klubben. Opprykket kom totalt overraskende på både klubb, supportere og ikke minst de lokale bookmakerene som tapte store penger til optimistiske Sunderlandsupportere som hadde satset på Sunderlandseier til meget gode odds.
Den 26. april 1996 bestemte styret i Sunderland at klubben skulle flytte fra Roker Park og bygge et nytt stadion. Arbeidet ble påbegynt allerede høsten 96 og skulle stå klar høsten 97. Alle i klubben satset på at Sunderland skulle beholde plassen i Premier League, og at det nye stadionet skulle være klart til klubbens andre sesong blant eliten. Men slik skulle det ikke gå. Det ble tap 1-0 mot Wimbledon i den siste kampen, og siden Coventry vant over Tottenham, måtte Sunderland ta den tunge veien ned igjen.
1997/98 sesongen begynte altså med et nytt stadion, “the Sunderland Stadium of Light”, og det ble litt av en første sesong for stadionet. Sunderland knivet i toppen gjennom hele sesongen sammen med Nottingham Forest og Middlesbrough. Det ble tredjeplass til slutt, bak de to nevnte lag. Dermed måtte Sunderland ut i den tøffe og ofte svært urettferdige kvalifiseringen. I semifinalerunden ble Sheffield United slått, og i finalen ventet Charlton.
Michael Gray hadde, sammen med det nye spissfunnet Kevin Phillips, vært en nøkkelspiller gjennom hele sesongen. Han hadde faktisk spilt så bra at det var snakk om en mulig plass i Englandstroppen til VM i Frankrike. Den raske og teknisk gode venstre backen var også en av de store favorittene blant fansen, spesielt siden han var en såkalt “lokal lad”, født og oppvokst i Sunderland. Men han skulle ikke komme til å huske “Play off” finalen med glede.
Sunderland startet finalen svakt. Charlton tok fort kommandoen, og det var ikke ufortjent da Clive Mendonca, tilfeldigvis født og oppvokst i Sunderland han også, scoret for Charlton. Resten av omgangen styrte Charlton, og tok med seg ledelsen til pause. Sunderlandspillerne hadde tydligvis fått seg en skikkelig overhaling av Peter Reid i pausen, for i andreomgang var forandringen total. Etter fem minutter stod det 1-1. Niall Quinn traff en Nicky Summerbee corner perfekt med hodet og ballen gikk inn via stolpen. Kampen eksploderte nå i et veritabelt fyrverkeri av en fotballkamp. Syv minutter senere scoret Kevin Phillips sitt 35. mål for sesongen. 2-1. Et par minutter senere finner Charltons Keith Jones Clive Mendonca med en gjennombrudspasning og den godeste Mendonca gjør ingen feil alene med Sunderlandkeeper Lionel Perez. 2-2. Et minutt senere slår Sunderlands Lee Clark en lang pasning som treffer Niall Quinn. Han demper ballen med brystet og dundrer ballen i mål. 3-2. Kevin Phillips blir byttet ut med Daniele Dichio, og det første han gjør er å bomme på ballen på ballen i det han er alene med keeper. Hadde han satt den sjansen hadde Sunderland vært oppe. I stedet får Charlton corner. Ballen legges høyt ut over straffemerket, Lionel Peres tar seg en “walkabout”, og Charltonforsvarer Richard Rufus header ballen i mål. 3-3 og ekstra omganger. Ti minutter ut i første ekstraomgang får Niall Quinn ballen på sekstenmeteren, sender den videre til Nicky Summerbee som dra til med høyra. 4-3! Nå må det vel holde? Men så var det denne Clive Mendonca da. Noen har tydeligvis ikke fortalt han at en ikke skal score mot favorittlagets sitt. I alle fall påstår han at Sunderland er favorittklubben. Og å score hat-trick i en play off finale er på kanten av høyforæderi! Men som sagt så gjort. To minutter etter at Sunderland har gått opp til 4-3 scorer han igjen. 4-4. Straffesparkkonkurranse. Både Sunderland og Charlton scorer på sine første fem. Charlton leder 7-6 når Mickey Gray gjør seg klar. Og bommer. Charlton er klar for Premier League.
Det kan diskuteres, men personlig tror jeg at tapet herdet Sunderlandspillerene, og at de dermed er bedre rustet foran denne sesongen. For vi vet jo alle hvordan fjorårssesongen gikk. Vinnere av divisjonen med 105 poeng, 18 poeng foran neste lag, Michael Gray og Kevin Phillips på de engelske landslaget og den tredje største tilskuermengden i England. Sunderland er nå der de hører hjemme, blant kremen av engelsk fotball, i Premier League. Og denne gangen er de kommet for å bli! (Håper jeg)